På klimamøtet i Paris i desember 2015 skal verdens land forplikte seg til reduksjoner i sine klimagassutslipp etter 2021. Nasjonene er bedt om på forhånd å indikere bidragene1 som de er villige til å forplikte seg til. Indikasjonene som er sent inn så langt, er ikke tilstrekkelige til å nå togradersmålet2, som er å holde temperaturstigningen siden førindustriell tid under to grader celcius.
Norge sendte inn sine indikasjoner i slutten av mars. De er å redusere utslippene i 2030 med 40 prosent i forhold til det de var i 19903. Noen av reduksjonene vil gjøres med kjøp av klimakvoter i EU systemet. Climate Action Tracker vurderer bidragene som de enkelte nasjonene indikerer. De hevder at togradersmålet ikke vil bli nådd hvis alle nasjonene legger seg på det samme ambisjonsnivået som Norge indikerer4.
Norge hevder at det vil ta sin rettferdige andel av de globale utslippskuttene fordi 40 prosent reduksjon er i den øvre delen av det OECD-1990 landene må redusere sine utslipp med. Norge henviser her til en tabell i Klimapanelets siste hovedrapport der forutsetningen er at utslippsreduksjonene fordeles etter kostnadseffektive prinsipper5. Climate Action Tracker skriver at Norge her misforstår. Kostnadseffektivitet er et økonomisk prinsipp som ikke gjenspeiler rettferdig fordeling av utslippskutt.
Et utslippsbudsjett angir summen av utslipp i en periode. Norge skriver at det vil lage et utslippsbudsjett for perioden 2021 til 2030, men uten å indikere hvor stort det vil bli. Dette er en alvorlig mangel, fordi det er summen av utslipp som er viktig, ikke utslippene i enkelte år. Dette skyldes at en økning i atmosfærisk CO2 konsentrasjon har veldig lang levetid. Det vil ta i størrelsesorden hundre tusen år før våre nåværende karbonutslipp ikke lenger bidrar til en forhøyet CO2 konsentrasjon i atmosfæren6.
Med henvisning til Klimapanelets siste hovedrapport7 hevder Norge at 40 prosent reduksjon i 2030 samsvarer godt med det verden samlet sett må redusere utslippene med hvis vi med rimelig sannsynlighet8 skal nå togradersmålet. Men Klimapanelets sannsynlighetsberegninger er basert på summen av fremtidige utslipp, noe Norge ikke har gitt indikasjoner om. Dessuten fremgår det av Klimapanelets rapporter at hvis rettferdighetshensyn legges til grunn, som utslipp per innbygger, historiske utslipp eller evne til å kutte utslippene, må land med store utslipp redusere sine utslipp prosentvis mye mer enn det verden samlet sett må gjøre9.
Norge hadde store utslipp per innbygger i 1990. De vil være store også i 2030 selv om Norge da skulle ha klart å redusere dem med 40 prosent. Prosentregning på utslippsreduksjoner favoriserer rike nasjoner som tidligere har hatt store utslipp og som er mest ansvarlige for temperaturstigningen. Denne favoriseringen er urettferdig overfor fattige nasjoner som tidligere har hatt små utslipp.
Publisert i Klassekampen
Dette innlegget, men uten fotnotene, ble publisert under Meninger i Klassekampen papiravis 3. august 2015. Avisen endret overskriften til 'Norge må redusere mer!' Teksten ble illustrert med bilde av en smilende miljøvernminister med bildetekst 'Ingen grunn til å glise. På klimamøtet i Paris skal klimaminister Trine Sundtoft fronte Norges bidrag om 40 prosent utslippsreduksjon. Det er ikke nok, mener Hans Petter Jacobsen'. Bildet og bildeteksten ble lagt inn redaksjonelt av avisen. Teksten i avisen var forøvrig som jeg sendte inn og som gjengitt i dette innlegget.
Fotnoter
Klimakonvensjonen har gitt føringer om hvordan nasjonene skal indikere sine bidrag for å redusere de globale utslippene etter 2021. Bidragene skal være rettferdige og ambisiøse slik at Klimakonvensjonens mål kan nås.
Klimakonvensjonens mål er å holde konsentrasjonen av drivhusgasser i atmosfæren på et nivå som slik at menneskeskapt påvirkning av klima ikke blir 'farlig'. Konvensjonen sier ikke hva som er 'farlig' temperaturøkning siden førindustriell tid. Togradersmålet er å holde økningen under 2°C, og de fleste vurderer 2°C som grensen. Men Konvensjonen har nylig, basert på Klimapanelets siste hovedrapport, kommet til grensen kanskje bør settes lavere av hensyn til spesielle regioner og til spesielt sårbare økosystemer.
http://unfccc.int/resource/docs/2015/sb/eng/inf01.pdf
Konvensjonens leder indikerte i et intervju 11. juni 2015 at grensen bør settes mellom1,5 og 1,9°C. Se fotnote 2. På hjemmesiden til Paris 2015 (COP21) står det at målet for møtet er bindende avtaler for å nå togradersmålet. Det virker som at de fleste forholder seg til det.
Konvensjonens leder indikerte i et intervju 11. juni 2015 at grensen bør settes mellom1,5 og 1,9°C. Se fotnote 2. På hjemmesiden til Paris 2015 (COP21) står det at målet for møtet er bindende avtaler for å nå togradersmålet. Det virker som at de fleste forholder seg til det.
2 Klimakonvensjonens leder Christiana Figueres ble intervjuet av The carbon Brief 11. juni 2015. Hun sa at de før Paris-møtet bare vil vurdere den samlete effekten av de indikerte utslippsreduksjonene, og ikke bidragene fra de enkelte nasjonene separat.
3 Norge sendte inn sine indikative bidrag til Klimakonvensjonen i mars. Norge forholder seg til togradersmålet. http://www4.unfccc.int/submissions/INDC/Published%20Documents/Norway/1/Norway%20INDC%2026MAR2015.pdf
EU og noen andre nasjoner har også sendt inn sine indikative bidrag.
4 Climate Action Tracker (CAT) har siden 2009 analysert både gjennomførte og planlagte klimatiltak. Fire anerkjente forskningsorganisasjoner står bak CAT.
CAT vurderer fortløpende bidragene til reduserte utslipp som de enkelte nasjonene indikerer før Paris-møtet. De vurderer Norges innsendte indikasjoner som uforenlige med togradersmålet.
CAT har også analysert andre lands innsendte indikative bidrag.
5 Norge henviser til Table 6.4 i IPCC AR5 Mitigation of Climate Change report i sin begrunnelse for at de indikerte utslippsreduksjonene er rettferdige. Tabellen forutsetter en felles karbonpris som gir reduksjoner etter kostnadseffektive prinsipper, noe CAT ikke oppfatter som rettferdig. Figure 6.28 i den samme rapporten vurderer utslippsreduksjoner i 2030 basert på rettferdighetskriterier (kapasitet, likhet og ansvar). Da må OECD-1990 landene, Norge inkludert, redusere vesentlig mer enn det Table 6.4 indikerer.
6 Informasjon om karbonbudsjett er bl.a. i TFE.8 i IPCC AR5 The Physical Science Basis report.
Summen av karbonutslippene t.o.m. 2011 er 515 GtC. Summen av utslippene etter 2012 må være mindre enn 275 GtC for å nå togradersmålet. De globale utslippene er nå omtrent 10 GtC per år. Dvs. at summen av utslippene etter 2013 må være mindre enn halvparten av summen frem til 2013.
Box 6.1 i rapporten forklarer hvorfor våre nåværende karbonutslipp vil medføre en forhøyet atmosfærisk CO2-konsentrasjon i flere hundre tusen år.
Fotnotene bruker følgende forkortelser: C for karbon, T (Terra) for tusen milliarder, G (Giga) for milliard, M (Mega) for million, både t og k (kilo) for tusen.
F.eks. betyr 515 GtC 515 milliarder tonn karbon.
7 Norge hevder at 40% utslippsreduksjon i 2030 i forhold til 1990 er mer enn det verden samlet sett må redusere utslippene med for å nå togradersmålet, med henvisning til IPCC AR5 Synthesis report, men uten å skrive hvor i rapporten det står. Table 3.1 i rapporten sier at reduksjonene i 2050 i forhold til 2010 må være mellom 41 og 72% for å nå togradersmålet. Tabellen henviser til utslippscenarioer med kjente kumulative utslipp.
8 Klimapanelet definerer 'Likely' som en sannsynlighet mellom 66 og 100%, noe jeg omtaler som 'Med rimelig sannsynlighet'. Se definisjon av sannsynlighetene i Box TS.1 i IPCC AR5 The Physical Science Basis report.
9 Figure 6.29 i IPCC AR5 Mitigation of Climate Change report viser utslippsreduksjoner i 2050 basert på rettferdighetskriterier (kapasitet, likhet og ansvar). For å nå togradersmålet må OECD-1990 landene samlet sett redusere utslippene med mellom 80 og 95% i 2050 i forhold til 2010, mens landene i Midt-østen og Afrika nesten ikke behøver å redusere noe.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar