En tommelfingerregel sier at vi kan gå på ski i terrenget når snødybden er 25 cm eller mer. Slike dager kalles skidager. Figur 1 viser antall skidager i Nordmarka utenfor Oslo fra 1900 til 2020. Målingene er hovedsaklig fra målestasjonen på Bjørnholt 360 m.o.h. Der er snødybden målt siden 1897, men med et opphold mellom 1937 og 1954. Meteorologer har brukt målinger fra nærliggende målestasjoner for å lage en sammenhengende måleserie. Et tidligere innlegg, Snødybde og temperatur i Nordmarka, forklarer hvor data om snødybde og skidager er hentet fra og hvordan de er bearbeidet.
 |
| Figur 1: Antall skidager per skisesong på Bjørnholt i Nordmarka |
De blå punktene er årsverdiene. Årsverdien i et år er summen av antall skidager i de siste månedene i det foregående året og i de første månedene i det aktuelle året. Årsverdiene for de fire siste årene er 51, 126, 103 og 45 skidager.
Klima defineres som gjennomsnittlig vær gjennom mange år, og det er vanlig å bruke 30 år som 'mange år'. Den tykke blå kurven i figuren er glidende 30-års gjennomsnitt av årsverdiene. Hvert punkt på kurven er gjennomsnittet av de 15 foregående og de 15 etterfølgende årene. Kurvens siste punkt er mellom 2005 og 2006, og det viser gjennomsnittet av antall skidager per år i perioden 1991 til 2020.
Kurven med glidende 30-års gjennomsnitt viser en knekk i begynnelsen av 1970-tallet. Den er ganske stabilt frem til da, men senere faller den. Det er vanlig å bruke lineær regresjonsanalyse for å beregne trender i data, noe jeg har gjort og vist med de røde linjene i figuren. Pga. det nevnte knekkpunktet valgte jeg å beregne en trend frem til 1972 og en ny trend etter 1973. De er beregnet uavhengig av hverandre. Trendlinjene henger nesten sammen i knekkpunktet, og sammen kan de derfor betraktes som en trend for hele perioden. Frem til 1972 minket antall skidager med en dag hvert tiår, mens de etter 1973 minket med elleve dager hvert tiår.
De røde trendlinjene i figuren gir en pekepinn om hva vi kan forvente av skidager. Trendverdien i 1900 var 140 skidager, mens den i 2020 har falt til 81. Figuren viser at det er store variasjoner fra år til år. De fire siste årene er typiske; to ligger betydelig over og to betydelig under trendlinjen, og til sammen bekrefter de den synkende trenden.
Resten av innlegget er noen kommentarer om hvordan snødybde, temperatur og nedbør påvirker antall skidager. De baserer seg mye på informasjon i de to foregående innleggene.
Snødybden har hatt en synkende trend mye lenger tilbake i tid enn da reduksjonen i antall skidager begynte på 1970-tallet. Det er forståelig, fordi det er først når det er lite snø at en ytterligere reduksjon i snødybde får store konsekvenser for mulighetene til å gå på ski.
Vintermånedene desember til mars har blitt mildere på Bjørnholt. Temperaturtrenden for døgn med 10 mm eller mer nedbør fra 1973 frem til nå har steget med 0,4 °C per tiår. Trendverdien nå i 2020 er litt over 0 °C. Ofte faller nedbøren bare i noen timer i døgnet, så en tilsvarende beregning med timesoppløsning ville gitt en enda varmere trendverdi nå i 2020.
Gustav Bjørbæk skriver i boken Marka på sitt beste at ved 1 °C faller cirka halvparten av nedbøren som sludd eller regn, noe som reduserer snødybden. Når gjennomsnittstemperaturen om vinteren nærmer seg null grader, vil temperaturen i lange perioder, spesielt når det faller nedbør, være over 1 °C. Ytterligere temperaturstigning vil derfor sannsynligvis få større negativ innvirkning på skiforholdene enn stigningen frem til nå har hatt. Det gir enda større grunn til pessimisme enn Figur 1 gjør.
Tidligere ga mye nedbør mye snø fordi det om vinteren jevnt over var kaldt nok til at nedbøren falt som snø. Slik er det ikke lenger. Nedbørsmenden har økt siden 1970-tallet, men pga stigende temperatur faller den oftere enn før som regn og sludd. Det er derfor ikke lenger slik at mye nedbør nødvendigvis gir mye snø.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar