Norges mål er å redusere utslippene av klimagasser med 55 prosent innen 2030. Kirsten Øystese skrev om det i januar 2022 i artikkelen Slik kan vi nå 2030-målet på Energi&Klima. Etter en grundig gjennomgang av de forskjellige utslipp-sektorene konkluderer hun med at det ikke er helt umulig. Men mellom linjene skinner det gjennom at hun ikke tror at det vil skje. Min egen reaksjon var at det definitivt ikke vil skje, med mindre økonomien kollapser på en måte som ingen ønsker.
Hennes gode gjennomgang får meg til å innse at med dagens ovenfra-og-ned innfallsvinkel i en økonomi som vokser er det umulig å kutte utslippene med 55 prosent innen 2030 uten å gjøre dumme ting og/eller å øke utslippene globalt. Globalt er det dumt å elektrifisere sokkelen, for den strømmen kan gi bedre klimagevinst til en mindre kostnad andre steder. Dessuten vil Norge med dagens prognoser ikke ha kraftoverskudd i 2030; vi trenger strømmen på land. Vi kan legge ned produktive oljefelt i stor skala. I transportsektoren kan vi skrote fullt brukbare biler, lastebiler etc og erstatte dem med elektriske kjøretøy. Men kjøretøyene vi skroter vil bli brukt andre steder, dvs. at vi bare flytter utslippene. Dessuten er det store utslipp i forbindelse med produksjon av elektriske kjøretøy, selv om de kommer i utslippsregnskapene til andre land.
Men sett fra individnivå tror jeg at 55 prosent utslippskutt er mulig. Hver enkelt kan minimere flyreiser, bile mindre, kaste mindre, spise mer plantebasert mat, ikke kjøpe unødvendige ting som nye klær når en egentlig har nok, feriere i nærområdet, osv. Dvs. at målet er mulig på individnivå gjennom nedvekst.
Som det fremgår av forrige avsnitt er det enkelt å redusere utslippene på individnivå. Men å gjøre det kontrollert på nasjonalt og globalt nivå er mye vanskeligere.
Etter å ha lest Øystese's artikkel kom jeg over en artikkel i The Trouble, Ecosocialism is the Horizon, Degrowth is the Way. Den er om boken Less Is More - How Degrowth Will Save the World av Jason Hickel. Artikkellen begynner med omtale av selve boken, og den avslutter med et langt intervju av forfatteren. Spørsmålene er gode, og intervjuet utdyper synspunktene hans. Jeg anbefaler derfor å lese intervjuet, kanskje etter å ha lest innlegget du leser nå.
Jeg bestilte Less is More og leste den godt. Resten av innlegget er min forståelse av budskapet til Hickel.
Årsaken til problemet
I den første delen av boken beskriver Hickel problemet og hovedårsaken til det. Problemet er kjent, med klimagasser og miljøødeleggelse, og jeg skriver ikke mer om det her.
Hovedårsaken til problemet er kapitalismens krav om vekst. Jeg har ikke tidligere forstått hvorfor bedrifter hele tiden må vokse. Hickel gir en veldig plausibel forklaring. Bedrifter er avhengig av kapital. Investorer vet at det er risikabelt å investere i bedrifter. De vil derfor bare gjøre det dersom de kan forvente større avkastning enn de ville fått med en alternativ risikofri pengeplassering. Sannsynligheten for gevinst må være betydelig større enn sannsynligheten for tap. De vil ikke investere i en bedrift som selv ikke ønsker å vokse, for aksjene i den vil helt sikkert ikke stige i verdi. En slik steady-state bedrift gir mulighet for tap og ikke for gevinst. Derfor må bedriftene ha som målsetting å vokse. Vi tenker nok sånn alle sammen. Hvis vi plasserer sparepenger i aksjer, forventer vi en større avkastning på dem enn om vi hadde satt pengene i banken. Dvs at vi forventer vekst hos de vi investerer i.
Hickel forklarer hvordan kapitalismen skaper knapphet for å generere vekst. Det begynte med at eliten privatiserte, dvs. beslagla, jord som tidligere var felleseie. Tilgang på jord til beite og matproduksjon ble mangelvare, og folk måtte betale for å få tilgang til den, gjerne i form av gratisarbeid til de som hadde beslaglagt jorden. Veksten forutsatte at bedrifter og stater kunne utnytte mennesker, naturressurser og kolonier uten å gi tilsvarende tilbake.
Mennesker har i hele historien, også før kapitalismen, handlet med hverandre. Det har skjedd basert på behov. Varer ble byttet, ofte med penger som betalingsmiddel, fordi de involverte trengte andre varer enn de selv hadde. Arbeidskraft kan i den sammenhengen ses på som en vare. Handel under kapitalismen er fundamentalt forskjellig, for der skjer den for å samle rikdom. Denne rikdommen fordeles ikke jevnt; den havner i få hender. Varer som selges dekker ikke nødvendigvis behov, for reklamen skaper kunstige behov. Å lage og selge varer vi ikke trenger skaper vekst hos de som produserer og selger.
Boken avviser noen myter om kapitalismen, bl.a. at den skaper velstand til alle. Frem til cirka 1870 skapte kapitalismen dårligere leveforhold for folk flest. På det verste var forventet levealder i industrialiserte område nede på tjue-tallet. Forbedringene etter 1870 skyldes at arbeidere organiserte seg og sloss for bedre vilkår, nesten alltid med motstand fra kapitaleierne.
Jason har stor tro på og ønsker teknologisk utvikling og innovasjon. Han mener at kapitalismen hemmer innovasjon fordi den betaler gode hoder godt for å utvikle produkter som bedriftseierne vil tjene penger på. Det er ikke nødvendigvis de produktene som vanlige mennesker virkelig trenger eller de produktene som gir de beste ringvirkningene. Disse gode hodene kunne i stedet gjort grunnforskning og utviklet produkter som vanlig mennesker, også de fattige med liten kjøpekraft, trenger.
Hvordan løse problemet
Nedvekst
Den andre delen av boken handler en del om hvordan vi kan komme oss ut av kapitalismen, men uten å gi en skråsikker fasit. Et viktig element er at vi ikke må privatisere. Fellesressurser må tilbake til fellesskapet. Vi må ikke forbruke mer enn vi trenger. Vi må ikke kaste.
Hickel er klar på at demokrati er den beste styringsformen. Problemet i dagens demokratier er at pengene har fått for stor makt. De politiske partiene har gjort seg avhengig av pengesterke støttespillere og lobbyister som forventer å få noe igjen for støtten. Det er ingen gratis lunsj. På den måten vinner særinteressene til de rike frem. Ekte demokratiske avgjørelser vil som oftest både være rettferdige og bærekraftige over tid. Mange eksempler viser det, bl.a. når de som bruker felles jord lager regler for hvordan den skal benyttes. Det samme gjelder urbefolkninger som klarer å benytte naturressursene sine bærekraftig gjennom århundrer.
Endre verdensanskuelse
For å kunne forsvare utnyttelsen av naturressurser og kolonier må vi under kapitalismen mentalt skape et kunstig skille mellom det og de vi utnytter og oss selv. Natur og alt som lever i den er adskilt fra oss og underlegen oss. Å ødelegge natur kommer ikke inn som noe minus i regnskapene. Kirken er ikke bedre enn kapitaleiere, den har i århundrer forfektet at vi mennesker er fundamentalt forskjellige fra andre skapninger. Dette er i henhold til bl.a. filosofen Descartes.
Filosofen Spinoza har en annen oppfatning. Dyr har også følelser og tanker, selv om de ikke er så utviklede som hos mennesker. Alt henger sammen med alt. Natur og alt levende er verdifullt på linje med oss mennesker. Når vi høster fra naturen, må vi ikke ta mer enn den tåler, og vi må gi like mye tilbake som vi tar. Det kan være vanskelig å se hva vi gir tilbake, men vi kan forstå det ved å se på et par eksempler fra dyreriket. Uten ulver blir det for mange planteetere. De spiser for mye vegetasjon, det blir jorderosjon, vannkvaliteten i elver blir dårligere, og livet i elvene lider. Med ulver holdes antall planteetere på et nivå som naturen tåler, og de negative sidene jeg nettopp nevnte, skjer ikke. Ulvene tar ved å drepe og spise dyr, og de gir tilbake ved å holde økosystemet sundt. Jeg hørte et annet eksempel på radio. Antall store hvalene i Sørishavet er fremdeles mye lavere enn den var før hvalfangsten nesten utryddet dem. De store hvalene lever av krill. En skulle tro at krillbestanden ville øke når det ble færre store hvaler, men det motsatte har skjedd. Det viser seg at det krill spiser er avhengige av avføringen fra de store hvalene, og med færre store hvaler blir det mindre mat til krillen og derfor mindre krill.
Jeg forstår den filosofiske avslutningen i boken slik at Jason Hickel mener at vi må endre verdensanskuelse og skape endringene nedenfra gjennom demokratiske prosesser. Slik kan vi løse både miljø- og klimakrisen og avskaffe fattigdom. Klima- og miljødelen i dette samsvarer godt med mine tanker om hvordan Norge kan nå sitt mål om 55 prosent reduksjon i utslippene innen 2030. Nemlig at det er umulig å få til en slik endring ovenfra i dagens system. Men at det er mulig å få det til nedenfra gjennom nedvekst i forbruk på individnivå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar