Al Gore var visepresident i USA i åtte år. Han sa til The Guardian i 2009 at alle diskusjoner rundt spredning av atomvåpen i disse årene var knyttet til sivile atomreaktor-programmer. Ekspertisen knyttet til fredelig utnyttelse av atomkraft kan også brukes til å produsere atomvåpen, og sivile atomreaktorer kan brukes til å produsere spaltbart materiale som er nødvendig når en lager atombomber. Hvis atomkraft skal monne i utfasing av kull, må det bygges atomreaktorer i land som Al Gore mener at det vil være galskap å gjøre det i. Han gjentar de samme synspunktene i et intervju i Grist i 2006.
Uran må anrikes før det kan brukes som brensel i atomreaktorer. Det brukte brenselet blir ofte prosessert for å gjenbruke spaltbart materiale i det (uran og plutonium) og for å redusere avfallsmengden. De som behersker anriking og prosessering av brukt brensel, kan misbruke prosessene til å lage spaltbart materiale for atombomber. Land med sivile atomreaktorer behøver ikke å utføre disse prosessene. Anriket uran kan kjøpes, og brukt brensel kan lagres som avfall uten å bli prosessert først. Det krever streng internasjonal kontroll for å forsikre seg om at anriking og prosessering ikke foregår i land det ikke skal gjøres i. Kontrollen må foregå også i land som av forskjellige årsaker ikke ønsker å bli kontrollert. Erfaring har vist at dette kan være vanskelig. Usikkerhet om vi kan stole på kontroller tror jeg er en av grunnene til at det er uenighet om hvorvidt spredning av sivile atomreaktorer innebærer fare for spredning av atomvåpen.
USA besluttet sent på 1970-tallet ikke å prosessere brukt brensel for ikke å lage plutonium som andre kan bruke til å lage atomvåpen. Noen er uenige i den vurderingen og hevder at plutoniumet fra prosesseringen av brukt brensel ikke kan brukes til å lage atomvåpen. Union of Concerned Scientists støtter beslutningen, og de er helt klare på at dette plutoniumet kan brukes til å lage atomvåpen. De sier også at plutonium fra prosesseringen er lite radioaktivt og at det derfor er enklere å stjele enn avfallet det er laget av.
Britiske Campaign for Nuclear Disarmament skriver at det er en klar kobling mellom sivile atomreaktorer og atomvåpen. Dronningen åpnet den første britiske atomreaktoren i 1956 under slagordet Atoms for peace. Det var ikke sant. Atomreaktoren ble bygget for å produsere plutonium for atomvåpen. Elektrisiteten som den produserte, var et biprodukt. De skriver at det alltid vil være en fare for at andre land vil gjøre det samme som Storbritannia selv gjorde. De skriver også at Storbritannia prosesserer brukt atombrensel i Sellafield, og de gir et dystert bilde av hvordan Storbritannia håndterer det radioaktive avfallet.
Det er umulig for lekfolk som meg selv å vurdere det faglige innholdet når eksperter diskuterer faren for spredning av atomvåpen, spesielt når fysikere diskuterer atomfysikk. Atomindustrien har økonomisk interesse av at det satses mer på atomkraft. Kullindustrien har økonomisk interesse av at det fortsatt satses på kullkraft. Som andre store industrier har disse tilgang til stor ekspertise som også kan brukes i lobbyvirksomhet. Det kan derfor være vanskelig for lekfolk å vite om eksperter som uttaler seg, er uavhengige av næringsinteresser. Derfor legger jeg stor vekt på uttalelsene til visepresident Al Gore som jeg nettopp gjenga. Han og presidenten hadde tilgang på de beste ekspertene, og de må ha vurdert muligheten for å misbruke sivile atomprogrammer til å produsere bomber for å være betydelig. Argumentasjonen til Al Gore i de to intervjuene som jeg nettopp linket til, er enkel og overbevisende.
Rapportene til FNs klimapanel er litteraturstudier som skal være basert på all relevant kunnskap. Den siste hovedrapporten til arbeidsgruppe 3 (AR5 WGIII) uttrykker bekymring for at en ev. større satsing på atomkraft kan øke faren for spredning av atomvåpen.
Mark Jacobson har i flere artikler, bl.a i kapitell 2 i denne artikkelen, vist hvordan verdens behov for energi kan dekkes med fornybare kilder uten å bruke atomkraft. Han avskriver atomkraft hovedsaklig av to grunner. Den ene er allerede omtalt; det tar altfor lang tid å bygge et atomkraftverk. Den andre er faren for spredning av atomvåpen. Han hevder at både India og Pakistan i hemmelighet utviklet sine atomvåpen vha. reaktorer som offisielt ble laget for fredelige formål.
Som tidligere påpekt er det ikke realisert sikker langtidslagring av radioaktivt avfall, og lite tyder på at det vil skje i nær fremtid. Avfallet lagres i mer eller mindre sikre lagre på overflaten. I følge nettsiden The Nuclear Threat lagres det i dag mer enn 1800 tonn med høyt anriket uran og plutonium på hundrevis av steder i 25 forskjellige land. Noen av disse lagerplassene er dårlig sikret. Terroristgrupper er interessert i dette materiale, og det kan gjøre dem i stand til å lage atombomber. Både dette materialet og annet radioaktivt avfall kan benyttes i såkalte skitne bomber der vanlig sprengstoff brukes for å spre det radioaktive materialet. Terroristgrupper med selvmordsbombere er immune mot atomavskrekkingen som ligger i garantert gjensidig ødeleggelse, som tross alt har fungert mellom stater frem til nå. Selvmordsbombere velger jo å dø, og det er heller ikke noe sted å rette et ødeleggende motangrep mot. Innholdet i dette avsnittet er primært argumenter for å sikre avfallet. Men verdens land ikke har klart det i løpet av de 60 årene som avfallet har hopet seg opp i midlertidige lagre, er det er derfor lite trolig at de vil klare det i nær fremtid. Derfor er innholdet i dette avsnittet også et sterkt argument mot å produsere mer avfall, dvs. mot å satse på mer atomkraft.
Ingen av de nye landene med atomvåpen har hittil brukt dem i krig, og terroristgrupper har hittil ikke brukt skitne bomber. Det er derfor lett å undervurdere farene som ligger i spredning av atomvåpen og i skitne bomber. Men bare én bombe brukt mot en by vil endre den vurderingen totalt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar