Klimaforedrag

I slutten av oktober 2018 holdt jeg foredrag om klima for Simrad pensjonistforening. Etterpå har jeg kopiert slidene fra foredraget inn i en pdf fil. Hver side i pdf filen begynner med en slide, og under sliden står teksten omtrent som jeg sa under foredraget.

Du kan laste inn pdf filen med foredraget ved å klikke her .

Snødybde og skidager i Enebakk

De tre forrige innleggene på denne bloggen viser et plot med antall skidager og mange plot med snødybder på Bjørnholt 360 moh. Dager med snødybde 25 cm eller mer regnes som en skidag. Både antall skidager og snødybde har en synkende trend.

Statsmeteorolog Gustav Bjørbæk viser i boken Marka på sitt beste plot med antall skidager per sesong for mange steder i Oslo-marka. I hvert plot har han tegnet inn trendlinjen. Enebakk skiller seg ut ved at trendlinjen for antall skidager per sesong er svakt stigende. For alle andre steder er trenden synkende. Bjørbæk har ingen god forklaring på den stigende trenden i Enebakk. Dagbladets omtale av boken har et eget avsnitt om Mysteriet Enebakk.

Dette gjorde meg nysgjerrig på snøforholdene i Enebakk, og jeg lastet ned snødybdene der og analyserte dem. Enebakk ligger syd i Østmarka 163 moh.

Figur 1: Gjennomsnittlig snødybde i Enebakk i vintersesongen. De sorte punktene er sesongverdiene. Den røde linjen er trenden. Den blå kurven er glidende 30-års gjennomsnitt av sesongverdiene.

Månedlige gjennomsnittsverdier fra eKlima-portalen til Meteorologisk institutt er basis for Figur 1.

Skidager i Nordmarka

En tommelfingerregel sier at vi kan gå på ski i terrenget når snødybden er 25 cm eller mer. Slike dager kalles skidager. Figuren viser antall skidager i Nordmarka utenfor Oslo fra 1900 til 2018. Målingene er hovedsaklig fra målestasjonen på Bjørnholt 360 m.o.h. Der er snødybden målt siden 1897, men med et opphold mellom 1937 og 1954. Meteorologer har brukt målinger fra nærliggende målestasjoner for å lage en sammenhengende måleserie. Denne er tilgjengelig på www.rimfrost.no og er basis for figuren ¹.

De blå punktene er årsverdiene. Årsverdien i et år er summen av antall skidager i de siste månedene i det foregående året og i de første månedene i det aktuelle året. Årsverdiene for de tre siste årene er henholdsvis 84, 50 og 125 skidager.

Klima defineres som gjennomsnittlig vær gjennom mange år, og det er vanlig å bruke 30 år som 'mange år'. Den tykke blå kurven i figuren er glidende 30-års gjennomsnitt av årsverdiene. Hvert punkt på kurven er gjennomsnittet av de 15 foregående og de 15 etterfølgende årene. Kurvens siste punkt er mellom 2003 og 2004, og det viser gjennomsnittet av antall skidager per år i perioden 1989 til 2018.

Snødybde og temperatur i Nordmarka

Et tidligere innlegg, Skidager i Nordmarka, viser at antall skidager i Nordmarka utenfor Oslo har hatt en synkende trend siden begynnelsen av 1970-tallet. Det forrige innlegget, Snødybde og nedbør i Nordmarka, viser at snødybden i Nordmarka har hatt en synkende trend, og at nedbøren har hatt en svakt stigende trend. Reduksjon i både skidager og snødybde kan derfor ikke skyldes at det det har blitt tørrere. Innlegget som du leser nå, viser at det skyldes at vintrene i Nordmarka har blitt mildere.

Jeg velger å bruke månedene desember til mars som vinter i Nordmarka, for det er særlig temperaturen i disse fire månedene som avgjør om nedbøren faller som snø eller regn.

Snø- og nedbørsmålingene i de forrige innleggene er gjort på Bjørnholt. Der begynte de å måle temperaturen først i oktober 2007. Det er viktig å vite hvordan temperaturen har utviklet seg på det samme stedet der snømålingene er gjort. Jeg har derfor konstruert en månedlig temperaturserie for Bjørnholt basert på målingene fra Bjørnholt (360 m.o.h), Tryvasshøgda (514 m.o.h) og Blindern i Oslo (94 m.o.h.). Figur 1 viser temperaturutviklingen om vinteren på disse tre stedene. Alle temperaturmålingene i dette innlegget har jeg lastet ned fra Meteorologisk institutts eKlima portal.

Figur 1: Temperaturutviklingen i Oslo, på Tryvasshøgda og på Bjørnholt om vinteren. Punktene er middeltemperatur i månedene desember til mars. Tykke streker er 30-års glidende middel. Tynne linjer er trend siden 1973 beregnet med lineær regresjonsanalyse.

De tynne linjene i Figur 1 viser trenden i temperaturutviklingen i Oslo og på Tryvasshøgda. Trenden er omtrent den samme begge steder. Figuren viser at middeltemperaturen i Oslo om vinteren jevnt over har steget kraftig siden starten på 1970-tallet. Trendverdien i 1973 er - 2,31 °C, mens den nå i 2018 er - 0,87 °C. På Tryvasshøgda er trendverdien -4,08 °C i 1973, mens den nå i 2018 er -2,50 °C. Gustav Bjørbæk skriver i boken Marka på sitt beste at ved 1 °C faller ca halvparten av nedbøren som sludd eller regn, noe som reduserer snødybden. Når middeltemperaturen om vinteren nærmer seg null grader, vil temperaturen i lange perioder, spesielt når det faller nedbør, være over 1 °C. Ytterligere temperaturstigning vil derfor sannsynligvis få større virkning på skiforholdene enn stigningen som har vært til nå.

Snødybde og nedbør i Nordmarka

Det forrige innlegget, Skidager i Nordmarka, viste at antall dager med minst 25 cm snø har hatt en synkende trend siden starten av 1970-tallet. Det må skyldes enten mindre nedbør eller høyere temperatur om vinteren enn tidligere. Innlegget som du leser nå, vil vise at det ikke skyldes mindre nedbør, for det har vært en svakt stigende trend i nedbør om vinteren.

Figur 1 viser snødybde og nedbør på Bjørnholt fra 1898 til 2018 ¹. Snødybden er gjennomsnittet i de fem månedene desember til april. Den vises med blå kurver og linjer med referanse til den blå skalaen til venstre i figuren. Det er ingen snødybdemålinger mellom 1937 og 1954. Nedbøren er summen av nedbøren i de samme månedene. Den vises med rød kurve med referanse til den røde skalaen til høyre i figuren.

Figur 1:  Midlere snødybde og total nedbør ved Bjørnholt i skisesongen desember til april. Figuren er oppdatert med målinger t.o.m. skisesongen 2018.

Skisesongen er de fem månedene desember til april. Verdien for et år er januar til april det aktuelle året og desember i det foregående året.

Snøvinteren 2018 endrer ikke fallende trend for skidager i Nordmarka

De tre neste innleggene (Snødybde og nedbør i Nordmarka,  Snødybde og temperatur i Nordmarka og Skidager i Nordmarka) ajourfører flere tidligere innlegg om skiforholdene i Nordmarka utenfor Oslo med data for skisesongene 2017 og 2018.

De tidligere innleggene, som jeg publiserte i 2016, viste hvordan skiforholdene utviklet seg i Nordmarka utenfor Oslo frem t.o.m. skisesongen 2016. De viste at skiforholdene var gode frem til begynnelsen av 1970-tallet, men at de deretter ble dårligere med en fallende trend i antall skidager per sesong med 11 dager per tiår. I de tre neste innleggene er figurer og tekst oppdatert med data for de to siste skisesongene.

En kort oppsummering er at skisesongen 2017 var dårligere enn vi kunne forvente basert på den synkende trenden beregnet frem til 2016, at skisesongen 2018 var bedre enn forventet, og at de to siste sesongene ikke endrer bildet med en synkende trend på 11 skidager per tiår.

NINA og Miljødirektoratet er uenige om skoggjødsling

Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Miljødirektoratet (MD) har skrevet hver sine rapporter som trekker grunnleggende forskjellige konklusjoner om skoggjødsel. Den førstnevnte rapporten er NINA rapport 959, publisert i 2013, og heter 'Effekter av treslagsskifte, treplanting og nitrogengjødsling i skog på biologisk mangfold.' Den sistnevnte rapporten er rapport M174-2014, publisert i 2014, og heter 'Målrettet gjødsling av skog som klimatiltak'. I fortsettelsen vil jeg kalle de for henholdsvis NINA-rapporten og MD-rapporten.

Skoggjødsel inneholder mye nitrogen, men normalt ikke fosfor. Det forrige blogginnlegget, Skoggjødsling reduserer biologisk mangfold, refererer til forskningsartikler og institusjoner som hevder at nitrogenutslipp og reduksjon i biologisk mangfold er de av naturens tålegrenser som vi mennesker har overskredet mest. De hevder også at våre nitrogenutslipp er en av de største truslene mot biologisk mangfold.

NINA-rapporten fraråder å gjødsle skogen. MD-rapporten anbefaler å gjødsle skogen. Begge rapportene er klare i sine konklusjoner. Jeg kan selvfølgelig ikke med sikkerhet vite hvorfor de konkluderer forskjellig. Men etter å ha studert dem har jeg en formening om hvorfor. Min oppfatning er at NINA-rapporten baserer seg på tilgjengelige forskningsresultater uten forutinntatte standpunkter, mens MD-rapporten er styrt av forutbestemte næringspolitiske interesser. Dette begrunnes i resten av innlegget.

Skoggjødsling reduserer biologisk mangfold

Klima- og miljøminister Ola Elvestuen skrev i Klassekampen 13. april at Regjeringen bruker mye penger for å bevare natur og biologisk mangfold. Det er sikkert godt ment. Men å bruke mer penger er ofte feil medisin, for det er vår pengebruk og våre aktiviteter som ødelegger natur og livsgrunnlag for arter. Det er ekstra ille når staten subsidierer aktiviteter som ødelegger natur. Sabima har skrevet om miljøfiendtlig subsidiering av hogst i gammel skog i bratt terreng. Det er skog som er viktige leveområder for truede arter, og som sannsynligvis ikke ville blitt hogget uten subsidiering. WWF har skrevet om det samme, og om miljøfiendtlig subsidiering av skoggjødsling.

Skoggjødsel inneholder primært nitrogenforbindelser. Mange økosystemer har utviklet seg i nitrogenfattige omgivelser. Våre nitrogenutslipp forrykker balansen mellom arter i disse omgivelsene, og de er derfor en trussel mot eksisterende arter. ESA, en organisasjon av amerikanske økologer, hevder at nitrogenutslipp er en stor trussel mot biologisk mangfold (Richard Paine et al, 2017).

Nitrogenutslipp og redusert biologisk mangfold er de av naturens tålegrenser som vi mennesker har overskredet mest. Globalt slipper vi ut, først og fremst som nitrogenforbindelser i kunstgjødsel, mye mer nitrogen enn naturen tåler. I sin siste oppdatering om naturens tålegrenser referer Stockholm Resilience Centre til en forskningsartikkel som ble publisert i Science i 2015 (Will Steffen et al.). Der står det at naturens tålegrense for våre nitrogenutslipp er mellom 62 og 82 milliarder kg nitrogen per år, og at vi slipper ut 150 milliarder kg nitrogen per år.

Biodrivstoff gjør IKKE luftfarten bærekraftig

Elfly og biodrivstoff trekkes ofte frem som teknologiske løsninger på de store klimabelastningene som luftfarten forårsaker. Det forrige innlegget viste at elfly kommer altfor sent, og at de bare kommer for kort- og mellomdistansefly. Dette innlegget vil vise at alt snakket i Norge om biodrivstoff til fly så langt bare har bidratt til luftfartens grønnvasking av egen virksomhet.

Litt generelt om biodrivstoff

Bioenergi, og biodrivstoff spesielt, er problematisk av flere årsaker. Økt bruk vil i praksis kreve at vi mennesker øker vårt fotavtrykk på Jorden; et fotavtrykk som allerede er for stort i dag. Når vi bruker bioenergi er det mer effektivt å brenne biomassen for produksjon av varme og/eller elektrisitet enn å lage biodrivstoff av den. Selv ved den mest effektive bruken av biomasse gir bioenergi jevnt over større CO₂ utslipp enn tilsvarende bruk av fossil energi. Når biomassen vokser opp igjen, vil den på lang sikt dra ut fra atmosfæren en CO₂-mengde tilsvarende den som ble sluppet ut når biomassen ble brent. Problemet er at det kan ta for lang tid. Ved bruk av skog som bioenergi er 'på lang sikt' i størrelsesorden hundre år. Hvis det samme skogsområdet hogges på nytt når de plantete trærne har blitt hogstmodne, vil det ta i størrelsesorden et par hundre år før bruken av bioenergi fra trær gir en lavere CO₂ konsentrasjon i atmosfæren enn om fossilt brennstoff hadde blitt brukt i stedet for. Dette er altfor lenge. Det er grunn til å frykte at global oppvarming i de neste tiårene vil forårsake endringer som er selvforsterkende og derfor vanskelige å reversere. Derfor trenger vi løsninger som reduserer atmosfærens CO₂ innhold i løpet av noen få tiår, og i det tidsperspektivet er energi fra skog verre enn fra fossilt.

Elfly kommer for sent

Elfly og biodrivstoff trekkes ofte frem som teknologiske løsninger på de store klimabelastningene som luftfarten forårsaker. Problemet er stort i Norge, for nordmenns flyreiser utgjør mer enn halvparten av den totale klimabelastningen fra nordmenns reiser, og denne andelen er økende ¹. Dette innlegget er om elfly. Et senere innlegg vil være om biodrivstoff til fly.

Et kort sammendrag er at hybridversjoner av elfly antagelig vil begynne å erstatte fossilfly på kort- og mellomdistanseruter en gang mellom 2030 og 2035. Fly har en levetid på typisk 25 år, så overgangen vekk fra fossilfly vil antagelig vare frem til 2060. En tilsvarende utvikling for langdistansefly ligger mye lenger frem i tid. Det vil gå mange tiår før elfly reduserer luftfartens klimabelastning, og de må derfor ikke brukes direkte eller indirekte som et argument mot å redusere dagens luftfart.

Widerøes nye jetfly vil øke klimabelastningen

Widerøe skriver at de våren 2018 vil sette inn nye Embraer E190-E2 jetfly på rutene Bergen-Tromsø og Bergen-Bodø. Widerøe beskriver de nye flyene som miljøvennlige, og hevder at "Gjennom investeringen i nye fly tar Widerøe et større ansvar i klimautfordringen og skaper forutsetninger for fortsatt vekst".

Fortsatt vekst er sikkert riktig, for Widerøe planlegger å øke setekapasiteten på de nevnte rutene med 30 prosent fra våren 2018. Sammenlignet med propellflyet Dash 8 som de bruker på strekningene i dag, vil de nye jetflyene gi bedre komfort og kortere reisetid. De nye flyene har flere seter enn de gamle, og per setekilometer vil de bruke mindre drivstoff. Men de nye jetflyene vil fly høyere, og de vil derfor gi vesentlig større klimabelastning enn propellflyene som Widerøe bruker i dag, også målt per setekilometer.

Utslippene fra fly i stor høyde danner ofte kondensstriper som kan danne fjærskyer. Begge deler er varmende og bidrar til global oppvarming. Det er også andre klimamessig uheldige sider ved utslipp i stor høyde. Disse effektene, som jeg i resten av innlegget vil kalle tilleggseffektene, kommer i tillegg til drivhuseffekten av karbondioksid i avgassene.