Kobling atomkraft og atomvåpen

Dette er femte av seks innlegg i en serie om atomkraft og atomvåpen. Du kan lese det forrige innlegget her og det neste innlegget her. Jeg skrev en tilsvarende serie i 2019. Den nye serien ble initiert av at MDG på sitt landsmøte i mars 2021 vedtok å være positive til atomkraft, som beskrevet i det første innlegget.

Innlegget Atomkraft og spredning av atomvåpen som jeg skrev for drøye to år siden, var om den sterke koblingen mellom atomkraft og spredning av atomvåpen. Det samme gjorde kronikken Satsing på kjernekraft for å redde klimaet gir økt fare for atomkrig i Aftenposten som fysikerne Morten Bremer Mærli og Halvor Klippe skrev et halvt år senere. Innlegget som du leser nå, er om den sterke koblingen mellom atomkraft, forskningsreaktorer og atomvåpen i land som allerede har eller nesten har atomvåpen.

Hvorfor satse på atomkraft ?

Alt vi gjør har en hensikt. Det gjelder også når vi bygger atomkraftverk. Utslipp av klimagasser har vært et argument for eller imot energikilder, men bare i de siste tiårene.

Mark Jacobson gir i notatet Evaluation of Nuclear Power as a Proposed Solution to Global Warming, Air Pollution, and Energy Security en fin oversikt over utslipp fra forskjellige strømkilder. Når jeg i resten av dette avsnittet sammenligner forskjellige strømkilder, ser jeg på utslipp av karbondioksidekvivalenter gjennom en livssyklus på 100 år. Da har atomkraft mye mindre utslipp enn kull- og gasskraft uten karbonfangst, og noe mindre utslipp enn kull- og gasskraft med karbonfangst. Det er et argument for å erstatte kull- og gasskraft med atomkraft. Argumentet veide neppe tungt for noen tiår siden da de fleste nåværende atomkraftverk ble bygget. I dag bør det heller ikke veie tungt, fordi det tar mellom 10 og 19 år fra et atomkraftverk planlegges til det begynner å levere strøm. Vi har ikke tid til å vente så lenge med å fase ut gass- og kullkraft når det finnes andre alternativer. Ny atomkraft har mellom 9 og 37 ganger større utslipp enn sol- og vindkraft. Det er også mye dyrere å bygge enn  sol- og vindkraft. Både atom-, sol- og vindkraft trenger balansekraft fra kilder som raskt kan endre produksjonen, som f.eks. vannkraft og 'peaker' gasskraft. Et annet alternativ er å lagre energi når det er kraftoverskudd og så bruke den når det er kraftunderskudd. Konklusjonen er at andre energikilder er bedre egnet til å redusere utslipp enn atomkraft er.

Flere i Australia argumenterer nå for atomkraft. Det australske instituttet for internasjonale forhold tror at motivet bak er å gjøre landet i stand til å produsere atomvåpen, noe de advarer sterkt imot. De refererer til en rapport fra CSIRO som viser at ny atomkraft er fem ganger dyrere enn ny sol- og vindkraft og dobbel så dyr som gasskraft med karbonlagring. Atomkraft er nesten dobbel så dyr som 'peaker' gasskraft og omtrent dobbel så dyr som sol- og vindkraft med energilagring. 

DIW Berlin er et økonomisk forskningsinstitutt med litt over 100 forskere. Det engasjerer seg mot atomkraft. I 2019 skrev de rapporten High-priced and dangerous: nuclear power is not an option for the climate-friendly energy mix. Der undersøker de 674 kommersielle atomreaktorene som ble bygget mellom 1951 og 2019. Forskningsreaktorer kommer i tillegg. Artikkelen hevder at ingen av de kommersielle atomkraftverkene har vært økonomisk lønnsomme. Selv om vi ikke tar med kostnadene til dekommisjonering (riving på en forsvarlig måte) og lagring av avfall ville en privat-økonomisk investering i atomkraftverk resultert i gjennomsnittlig tap på fem milliarder euro per kraftverk. 

Uran må anrikes før det kan brukes som brensel i atomreaktorer. Restproduktet heter utarmet uran. Det inneholder nesten bare isotopen uran-238, og er halvparten så radioaktivt som naturlig uran. Utarmet uran har egenvekt 19 kg per liter, dvs. det er mye tyngre enn bly.  Det er lettantennelig/brennbart i finfordelt form, og det har en metallisk styrke som er sammenlignbar med stål. Disse egenskapene gjør at materialet brukes som panserbrytende prosjektiler og som panserbeskyttelse. USA har brukt det i flere kriger, og mange hevder at radioaktiviteten de etterlater på slagmarken har bidratt til at folk blir syke. Uansett viser de en kobling mellom sivile atomreaktorer og militære våpen.

Atomteknologi er uløselig knyttet til både atomvåpen og atomenergi. Land som har ekspertise og fasiliteter for atomenergi, kan bruke ekspertisen til å lage atomvåpen, og motsatt. Militære hensyn kan derfor være et argument for å satse på atomenergi. I fravær av andre gode grunner til å satse på atomkraft er det nærliggende å tro at det ofte ligger militære motiv bak bygging av atomreaktorer. De forrige avsnittene viste at atomkraft hverken før eller nå kan begrunnes økonomisk. De viste også at ny atomkraft ikke kan begrunnes med reduserte utslipp. Da står vi igjen med det militære motivet, dvs. koblingen mellom atomkraft og atomvåpen. Jeg vil nå gå gjennom dette for noen land som i dag har operative atomreaktorer.

Tyskland

Deutsche Welle skrev så sent som i mars 2021 at Tyskland er i rute til å fase ut sin atomkraft i 2022. Artikkelen beskriver at beslutningen om å fase ut atomkraft ble tatt etter Fukoshima-ulykken i Japan i 2011. Basert på det jeg har lest om atomvåpen har Tyskland aldri hatt planer om å utvikle slike selv. Det kan være årsaken til at de står ved beslutningen om å fase ut atomkraften.

Japan

Fukoshima-ulykken skjedde i Japan og påvirket selvfølgelig holdningen til atomkraft vel så mye der som i Tyskland. Wikipedia skriver at det etter ulykken var stort flertall blant befolkningen for å avvikle atomkraftverkene, og i 2012 lovet statministeren å gjøre det på 2030-tallet.

Men det viser seg at det i Japan også er sterke krefter for å beholde atomkraften. Jeg har lest om det tidligere, uten å forstå hva som ligger bak. Det var jo der Fukoshima-ulykken skjedde, og de geologiske utfordringene som utløste ulykken, er i Japan og ikke i Tyskland. De generelle problemene med høye kostnader, lang byggetid og håndtering av avfallet er de samme for Japan som for Tyskland.

Artikkelen Why Japan Might Not Abandon Nuclear Power i The Diplomat diskuterer et politisk/militært problem som Japan har. Det er knyttet til det uforutsigbare regimet i Nord-Korea og et militært stadig mer selvhevdende Kina. Begge disse landene har atomvåpen. Japan har ikke atomvåpen, men pga. sin sine atomkraftverk med tilhørende ekspertise er de i stand til, om nødvendig, å utvikle dem raskt. Wikipedia artikkelen Japanese nuclear weapon program diskuterer dette. Den går gjennom Japans kapasiteter for å utvikle atomvåpen, og omtaler landet som en 'De facto nuclear state'. Union of Concerned Scientist skrev i mars 2021 at Japan har 46 tonn plutonium fra reprosessering av brukt atombrensel, og at det er nok for å lage tusenvis av atomvåpen.  Forutsetningen for dette er at Japan beholder ekspertisen, noe de gjør ved å fortsette med atomkraft. Det er en sannsynlig årsak til at Japan likevel ikke ser ut til å slutte med atomkraft.

Sverige

Wikipedia artikkelen Swedish nuclear weapons program skriver at Sverige i skjul begynte å utvikle atomvåpen etter andre verdenskrig. De utviklet også sine atomkraftverk, og det var koblinger mellom den militære og den sivile utviklingen. I 1965 var de bare 6 måneder fra å fullføre byggingen av sin første taktiske atombombe. Men arbeidet ble ikke fullført, og i 1972 ble prosjektet med atomvåpen forlatt. Riksdagen bestemte i 1980 at det ikke skulle bygges nye atomreaktorer og at atomkraft skulle fases ut innen 2010. Men i 2010 bestemte Riksdagen at eksisterende reaktorer kunne erstattes med nye reaktorer, dvs. at den opphevet sitt tidligere vedtak om å fase ut atomkraft.

Storbritannia

Storbritannia utviklet sine atomvåpen etter andre verdenskrig i skjul av et sivilt atomreaktorprogram. Dronningen åpnet den første reaktoren i 1956 under slagordet Atomer for fred. Det var en løgn. Atomreaktoren ble bygget for å produsere plutonium til atomvåpen. Storbritannias kjernefysiske avskrekking består i dag av 4 atomubåter som har Trident raketter med atomstridshoder. En av ubåtene er alltid ute på patrulje. For å kunne videreutvikle disse atomubåtene med sine reaktorer trenger landet ekspertisen som de kommersielle atomreaktorene gir dem, i følge en artikkel i The Guardian. Derfor var de villige til å inngå en økonomisk veldig dårlig avtale for å få bygget atomkraftverket Hinkley Point C. Avtalen er beregnet å koste strømkundene omtrent 30 milliarder £ i løpet av de 35 årene som avtalen dekker.

Sør Afrika

Apartheid regimet i Sør Afrika begynte å interesserte seg for atomvåpen sent på 1940-tallet. Forskningsreaktor ved Pelindaba, kjøpt fra USA, ble operativ i 1965. De bygget også sin egen forskningsreaktor. De brukte flere teknikker for å anrike uran. De var aktivt med i programmer for fredelig utnyttelse av atomkraft for energi og for sprengning i gruvedrift. I 1977 planla de test-sprengninger, men planene ble avslørt, og landet ble satt under voldsomt press for ikke å gjøre det. Press fra Frankrike var antagelig avgjørende, for franske firmaer var i ferd med å bygge en kommersiell atomreaktor i Sør Afrika, og Sør Afrika tok ikke sjansen på at de ville trekke seg fra den avtalen. Denne reaktoren, Koeberg, ble påbegynt i 1976 og koblet til nettet i 1984. I 1979 observerte en satellitt to lysglimt i det indiske hav utenfor Sør Afrika. Historiske data indikerer at slike lysglimt kommer fra test med atomvåpen. Det er i dag enighet om at Israel samarbeidet med Sør Afrika om atomvåpen, og at lysglimtene i 1979 kom fra en test med disse der begge landene antagelig var involvert. Det kan ha vært tredje test i en prøveserie. Sør Afrika ferdigutviklet sin første atombombe i 1982, og laget tilsammen seks bomber. Landet endret politikk ved opphevelsen av apartheid-regimet, og de produserte bombene ble bestemt demontert i 1989.

Israel

Israel samarbeidet tett med Frankrike om atomteknologi på slutten av 1950-tallet. I samarbeid med Frankrike begynte de å bygge forskningsreaktoren Dimona i Negev ørkenen i 1957. De var også involvert i det franske atomvåpenprogrammet og hadde tilgang til data fra Frankrikes bombetester. Samarbeidet med Frankrike ble mindre, men Israel hadde mange venner som hjalp dem, bl.a. Norge som forsynte dem med tungtvann. Reaktoren i Dimona ble operativ i 1962, og den var sentral i Israels utvikling av atomvåpen. Før seksdagerskrigen i 1967 hadde de muligheten til å sprenge en atombombe, men den var ikke militært operativ. Likevel hadde de planer om å plassere en bombe på en lastebil og bruke den mot fremrykkende egyptiske styrker. Israel vant krigen overlegent med konvensjonelle våpen, så den planen ble ikke realisert. Etter seksdagerskrigen produserte Israel mange bomber, og en antar at de nå har 'noen hundre' klare for militært bruk. På 1970-tallet samarbeidet de med Sør Afrika, bl.a. med tester av atomvåpen som omtalt i forrige avsnitt. Reaktoren i Dimona er videreutviklet og er nå i god stand. 

Informasjonen om Israel er hentet fra Wikipedia artikkelen Nuclear weapons and Israel.