Forbudstraktaten mot atomvåpen

Dette er siste av seks innlegg i en serie om atomkraft og atomvåpen. Du kan lese det forrige innlegget her. Jeg skrev en tilsvarende serie i 2019. Den nye serien ble initiert av at MDG på sitt landsmøte i mars 2021 vedtok å være positive til atomkraft, som beskrevet i det første innlegget.

Jeg har i to tidligere innlegg skrevet om koblingen mellom atomkraft og spredning av atomvåpen og om koblingen mellom atomkraft og atomvåpen hos landene som allerede har slike våpen. Jo mer jeg leser om disse koblingene, jo klarere og sterkere trer de frem. Drivkraften bak atomforskningen under andre verdenskrig var å utvikle atombombe. Det militære aspektet har i hele etterkrigstiden vært dominerende. 

Innlegget som du leser nå, diskuterer om atomvåpen bør forbys, og det konkluderer med at det bør de. Pga. den sterke koblingen mellom atomvåpen og atomkraftverk er konklusjonen enda et argument mot å satse på atomkraft.

Norge har undertegnet ikkespredningsavtalen. Den skal hindre at nye land skaffer seg atomvåpen. Det er bred politisk enighet om den avtalen. Men det er stor politisk uenighet om Norge bør undertegne Traktaten om forbud mot atomvåpen, den såkalte Forbudstraktaten. De som undertegner traktaten, forplikter seg til ikke å bruke atomvåpen og til ikke å la andre bruke atomvåpen på sine vegne. Mange mener at det siste punktet er problematisk for Norge, for som Nato-medlem har Norge vært, og er fremdeles, under den såkalte atomparaplyen til USA. Argumentet mot å undertegne traktaten er hovedsaklig at NATO trenger avskrekkingen som atomvåpen gir, og at traktaten er lite verdt når de som har atomvåpen, ikke slutter seg til den. Ingen Nato-land har undertegnet traktaten. Men det er mange argumenter for å slutte seg til den. Basert på en rapport fra Folkerettsinstituttet, tre kronikker, et åpent brev og innlegg fra The bulletin of Atomic Scientists vil jeg gi en oversikt over disse argumentene. Innlegget avsluttes med min konklusjon, som er at vi bør undertegne traktaten.

Rapport fra Folkerettsinstituttet

Rapporten Nato, Norge og kjernevåpen, skrevet av Cecilie Hellestveit og Kjølv Egeland, ble publisert i november 2020. Den går gjennom atomvåpenpolitikken i Nato og konsekvensene den har hatt og har for Norge. 

En kommentar i rapporten synes jeg er dekkende for den manglende debatten om temaet i Norge i de siste tiårene; 'Vår holdning til atomvåpen er preget av bevisstløshet og fornektelse'.

I Natos første år var det bare USA som hadde atomvåpen. De andre medlemmene var under USAs atomvåpenparaply, dvs. beskyttet av USAs atomvåpen. Et ev. angrep på et land under paraplyen ville bli besvart med et tilsvarende angrep fra USA, om nødvendig med atomvåpen. Men Storbritannia og Frankrike stolte ikke på atomparaplyen. De trodde ikke at USA ville risikere et kjernefysisk gjengjeldes-angrep mot eget territorium sålenge USAs egen eksistens ikke var truet. De utviklet derfor sine egne atomvåpen som avskrekking. Tyskland 'løste' atomparaplyens manglende troverdighet ved å ha mange amerikanske soldater, med tilgang til flere tusen taktiske atomvåpen, utplassert langs grensen mot øst. Sovjetunionen kunne ikke angripe Tyskland uten å komme i kamp med disse amerikanske soldatene med taktiske atomvåpen tilgjengelig. Disse soldatene fungerte som et menneskelig skjold. Slik er det ikke lenger, og USA har bare cirka 150 atomvåpen igjen i Europa. 

Atomparaplyen er ikke lenger troverdig. På 2010-tallet hevdet fire tidligere amerikanske forsvars- og utenriksledere at det var urimelig å anta at USA ville vurdere bruk av atomvåpen med mindre USAs overlevelse som nasjon var truet.

Atomvåpnene i Europa er alle under nasjonal kontroll, dvs. ikke under Natos. Landene uten egne atomvåpen, særlig de som ikke har USAs sine lagret på eget territorium, har hatt liten eller ingen påvirkning. De 150 atomvåpnene som USA har i Europa, må leveres med fly. Flyene vil antagelig ikke klare å trenge inn i Russland, som betyr at våpnene må brukes på Natos territorium. De har mer symbolsk enn militær betydning.

Rapporten ser for seg scenarier der USA kan bruke atomvåpen i regionale konflikter i Europa. Både USA og Russland vil antagelig tro at det er mindre risikabelt å bruke atomvåpen på Natos flanker, som i Norge, enn i sentral-Europa der faren for opptrapping vil være større. 

På 1950-tallet ble det diskutert om atomvåpnene skulle under Natos kontroll. Norge var sterkt imot det, for det ville i følge Halvard Lange gjøre Norge til en delvis atomvåpenmakt. Det var imidlertid aldri aktuelt for atomvåpenlandene å gi fra seg kontrollen over sine atomvåpen.

Nato-landene har hatt begrensede muligheter til å komme med synspunkter om målutvelgelse, dvs. hva som skal stå på listen over mål for amerikanske atomvåpen under alternative scenarier. Sitat fra rapporten: 'Samtidig var det åpenbart for de fleste at dersom det faktisk skulle oppstå en situasjon der bruk av atomvåpen fremsto som realistisk, ville tidspresset trolig gjøre reelle konsultasjoner umulig. I praksis var det USA eller eventuelt Frankrike eller Storbritannia som ville avgjøre om en konflikt skulle trappes opp til et kjernefysisk nivå'. 

Signering av Forbudstraktaten er forenlig med Atlanterhavspakten. Nato-land som signerer, må regne med politiske reaksjoner, særlig før de signerer. Men konsekvensene etterpå vil antagelig være håndterbare. Flere Nato-land signerte forbud mot personellminer og klasevåpen. USA advarte sterkt med konsekvenser for Nato-samarbeidet.  'I dag kan vi konstatere at dette var tomme trusler trolig uttrykk for forsøk på å avskrekke allierte fra å slutte seg til disse konvensjonene.' Det er indikasjoner på at debatten om Forbudstraktaten vil følge et lignende mønster.

Sentrale norske politikere med klart standpunkt mot atomvåpen

To forhenværende norske statsministere, Bondevik og Jagland, skrev kronikken Vi kan ikke overlate denne risikoen til våre barn og barnebarn. Forby atomvåpen nå! sammen med fire tidligere forsvars- og utenriksministere. Kronikken begynner med 'Atomvåpen er forferdelige våpen som truer menneskeheten. De bør, i likhet med kjemiske og biologiske våpen, avskaffes. Hvis de blir benyttet, kan konsekvensene bli katastrofale. De forsvares med at de skal være avskrekkende. Men hvor avskrekkende er våpen som ikke skal brukes? Nytteverdien av kjernefysisk avskrekking er tvilsom, mens risikoen er enorm.' Kronikken er veldig kritisk til atomvåpen. De skriver at Norge som Nato-medlem har større handlingsrom for å argumentere mot atomvåpen enn det vi bruker i dag. Men de skriver ikke i klartekst at Norge bør undertegne Forbudstraktaten; på det punktet er de påfallende tilbakeholdende. 

Kronikken publiseres samtidig med at de samme seks norske politikerne, sammen med mer enn 50 andre tidligere internasjonale ledere, skrev et åpent brev der de ber dagens ledere undertegne Forbudstraktaten. De tidligere lederne kommer fra 22 land som er under atomparaplyen til USA. Brevet ble publisert på norsk i Aftenposten med overskriften Åpent brev til støtte for FN-traktaten som forbyr atomvåpen. De skriver at det ikke er noe i Forbudstraktaten som forhindrer at landene deres kan fortsette forsvarsamarbeidet med USA. Men ved å undertegne traktaten setter de begrensningen at atomvåpen ikke skal brukes for å forsvare dem. Brevet avslutter med å påpeke at vi har hatt flaks som har unngått atomkrig frem til nå, men at flaksen kan ta slutt hvis vi fortsetter som før. Videre at 'Det finnes ingen kur for atomkrig. Forebygging er vår eneste valgmulighet'.

Utenriksminister Søreide forsvarer Norges standpunkt i artikkelen Kjernevåpenstatene må engasjeres i nedrustning. Forbudstraktaten bidrar ikke til det. Hun skriver at det er uforenlig med vårt Nato-medlemskap å undertegne Forbudstraktaten, at Nato kan ikke ensidig ruste ned når land som Russland og Kina ruster opp, og at Forbudstraktaten kan underminere ikkespredningsavtalen.

Bondevik og de fem andre tidligere statsministere og regjeringsmedlemmer er uenige med Søreide. De mener at vi kan forbli lojale Nato-medlemmer selv om vi undertegner traktaten, og at traktaten kan bidra til å legge press på kjernevåpenstatene i nedrustningsforhandlinger. Angående underminering av ikkespredningsavtalen skriver de at 'Forbudstraktaten utfordrer paraplystatenes ambivalens rundt atomvåpen. Vi kan ikke fortsette med å på én og samme tid være talspersoner for både å avskaffe og beholde atomvåpen. Traktaten ber oss om å velge: ja eller nei til atomvåpen. Norges svar må være nei.' 

Om ikkespredningsavtalen skriver rapporten fra Folkerettsinstituttet: 'Mens Ikkespredningsavtalen (NPT) har vært viktig i arbeidet med å begrense og delegitimere spredning av atomvåpen, har avtalen samtidig vært med på å legitimere besittelse av atomvåpen for de fem landene avtalen definerer som «atomvåpenstater», dvs. de fem statene som hadde testet atomvåpen før 1. januar 1967.' Forbudstraktaten utfordrer de fem opprinnelig atomvåpenstatenes legitime rett til å ha atomvåpen. Det er kanskje det Søreide tenker på som underminering av ikkespredningsavtalen ?

Atomparaplyen lite troverdig

Sverre Lodgaard, som er seniorforsker ved NUPI, skrev i november 2020 kronikken Atomparaplyen er ikke troverdig. Han tar utgangspunkt i landene som er under atomparaplyen. Atomparaplyen skal garantere at hvis land under paraplyen blir angrepet, vil USA om nødvendig bruke sine atomvåpen mot aggressoren. Samtidig vil USA kvie seg veldig mot å bruke dem mot Russland, for da vet de at det med veldig stor sannsynlighet vil komme et totalt ødeleggende motangrep mot USA. USA kan bruke sine atomvåpen mot fremrykkende russiske styrker i Europa, og på den måten håpe at konflikten ikke eskalerer til USA selv. Men ingen europeisk stat ønsker at atomvåpen skal brukes på sitt territorium. Lodgaard konklusjon på disse problemstillingene er at atomparaplyen har liten troverdighet, og at de europeiske landene må basere sitt forsvar på egne konvensjonelle våpen. 

Atomparaplyens manglende troverdighet er ikke ny. Sitat fra kronikken: 'Charles de Gaulle sa at USA ikke ofrer Chicago for Paris'. I 1979 var Henry Kissinger inne på samme sak da han advarte europeerne mot å «be om garantier som vi ikke kan gi». 

Lodgaards synspunkter får full støtte i rapporten fra Folkerettsinstituttet som jeg nettopp omtalte.

Atomkrig kan ikke vinnes

Filosofen Jon Hellenes skrev 6. september 2017 kronikken Det utsatte despotiet i Klassekampen (mesteparten av kronikken ligger bak en betalingsmur). Han skrev at de som ikke dør i atomkrigens første fase, senere vil dø langsomt og smertefullt. Hans utgangspunkt er at det etter en atomkrig ikke vil finnes noe som minner om siviliserte livsformer, og at det ikke vil være mulig å gjenopprette en rettsstat. Derfor kan ingen leder påberope seg retten til å bruke atomvåpen, verken som massiv kjernefysisk gjengjeldelse eller som et førsteslag.

Å kjempe i en vanlig krig, og kanskje ofre sitt eget liv i kampen, gir bare mening så lenge det er muligheter for fortsatt eksistens og liv etter krigen. I en vanlig krig er det noen som ofrer seg for fellesskapet. I en atomkrig vil det være fellesskapet som blir ofret.

The Bulletin of the Atomic Scientists og alternative sysnpunkt

The Bulletin of the Atomic Scientists ble dannet etter andre verdenskrig av vitenskapsmenn som var med å utvikle atomvåpen. De advarte mot konsekvensene av atomvåpen.

William J. Perry har arbeidet sammen med forhenværende utenriksministere i USA, George Shultz og Henry Kissinger, for avskaffelse av atomvåpen. I et innlegg på nettsidene til the Bulletin argumenterer han godt for at USA bør støtte Forbudstraktaten. Å gjøre det er et skritt på veien mot avskaffelse av atomvåpen. Dit er det lang vei å gå, men det er viktig å ha et klart mål. Han trekker en parallell til menneskerettighetene i den amerikanske uavhengighetserklæringen. De var langt forut for sin tid, men de har vært et mål å styre mot. Perry har sentralt tillitsverv i The Bulletin.

Et alternativ til Forbudstraktaten for land med atomvåpen kan være en avtale der de forplikter seg til ikke å være det første landet som i en konflikt bruker atomvåpen. Gareth Evans, som har jobbet med atomnedrustning i mange tiår, argumenterer for en slik 'no first use'. Han mener at det vil være et viktig skritt på veien mot avskaffelse av atomvåpen, og at det i dagens verden er et mer realistisk skritt enn å forplikte seg til ikke å bruke atomvåpen selv om en blir angrepet med det. 

Evans begrunner godt sine synspunkter for en no first use avtale. Men den forhindrer ikke landene som har undertegnet den, fra å basere sitt forsvar i større eller mindre grad på atomvåpen. I mine øyne er svakheten at den ikke garderer mot å starte en atomkrig ved et uhell eller en misforståelse. Et land kan i en spent situasjon sette sine atomvåpen i alarmberedskap, og så skyte ut sine atomraketter fordi det tror at motparten har begynt å skyte ut sine. 

Grasrotbevegelsen Back from the Brink i USA argumenterer bl.a. at USA skal forplikte seg til ikke å bruke atomvåpen først. De argumenterer også for at presidenten ikke alene skal kunne starte atomkrig, at atomvåpnene ikke skal være i topp beredskap og at USA ikke skal modernisere atomvåpnene sine. På sikt vil de at USA sammen med andre atommakter skal avskaffe atomvåpnene.

Min konklusjon

Utenriksminister Søreide påstår at Norge ikke kan være et lojalt Nato-medlem hvis vi undertegner Forbudstraktaten, noe de seks tidligere toppolitikerne er uenige i. Her gjør strengt tatt begge sider opp regning uten vert. Det er USA og Nato som bestemmer konsekvensene hvis vi undertegner traktaten. Selv tror jeg at vår strategiske beliggenhet vil gjøre at de vil fortsette forsvarsamarbeidet med oss, men med de begrensninger som traktaten setter. Men vi kan ikke være helt sikre. Vi må vurdere sannsynligheter og alvorlighetsgrader av alternativene. I dagens situasjon er det lite sannsynlig at USA vil besvare et regionalt angrep på Norge med å atombombe motparten, fordi motparten da vil gjøre det samme mot USA. Hvis angrepet skal besvares med atomvåpen, vil atomvåpnene sannsynligvis bli brukt i Norge. Det vil motpartens atomvåpen også bli. Etter en ev. signering av Forbudstraktaten må Norge forsvares bare med konvensjonelle våpen. Det kan kreve at vårt forsvar må styrkes for å være like preventivt mot angrep som dagens forsvar er. Men det vil bli mer troverdig, for en potensiell angriper vil vite at våpnene våre virkelig vil bli brukt.

Kronikken til Hellenes viser at en atomkrig er fundamentalt forskjellig fra en vanlig krig. I en vanlig krig kjemper de involverte for en bedre femtid etter krigen, noe som er umulig etter en atomkrig der selve sivilisasjonen vil kollapse. Det vil ikke være en vinner som kan opprettholde lov og orden i noe som minner om et sivilisert samfunn. En atomkrig er derfor totalt meningsløs.

Rapporten fra Folkerettsinstituttet og kronikken til Lodgaard argumenterer for at atomparaplyen ikke er troverdig. Den kan ha vært troverdig tidligere. Men jeg er enig med Lodgaard i at den ikke er det lenger.

Når jeg graver i bakgrunnsmateriale og tenker gjennom konsekvensene av en atomkrig, skjønner jeg ikke at det er mulig å konkludere med at atomvåpen bør inngå i forsvaret av Norge, direkte eller indirekte. De som konkluderer med at atomvåpen bør inngå, gambler på at de aldri vil bli brukt. Dvs. at deres premiss er at atomparaplyen ikke er reell. Det er riktig, den er ikke reell. Men det vet jo en potensiell angriper også, og den vil derfor ikke stoppe han fra å angripe.

Scientific American skrev i marsnummeret 2021 at faren for atomkrig er en større eksistensiell trussel enn klimaendringer. Likevel blir vår holdning til atomvåpen nesten ikke diskutert; alt annet ser ut til å være viktigere. Det bekrefter utsagnet i rapporten fra Folkerettsinstituttet om at 'Vår holdning til atomvåpen er preget av bevisstløshet og fornektelse'. Hvis vi blir bevisste og ikke fornekter realitetene, er jeg rimelig sikker på at en debatt om atomvåpen vil ende med at Norge undertegner forbudstraktaten.