Forbudstraktaten mot atomvåpen

Dette er siste av seks innlegg i en serie om atomkraft og atomvåpen. Du kan lese det forrige innlegget her. Jeg skrev en tilsvarende serie i 2019. Den nye serien ble initiert av at MDG på sitt landsmøte i mars 2021 vedtok å være positive til atomkraft, som beskrevet i det første innlegget.

Jeg har i to tidligere innlegg skrevet om koblingen mellom atomkraft og spredning av atomvåpen og om koblingen mellom atomkraft og atomvåpen hos landene som allerede har slike våpen. Jo mer jeg leser om disse koblingene, jo klarere og sterkere trer de frem. Drivkraften bak atomforskningen under andre verdenskrig var å utvikle atombombe. Det militære aspektet har i hele etterkrigstiden vært dominerende. 

Innlegget som du leser nå, diskuterer om atomvåpen bør forbys, og det konkluderer med at det bør de. Pga. den sterke koblingen mellom atomvåpen og atomkraftverk er konklusjonen enda et argument mot å satse på atomkraft.

Norge har undertegnet ikkespredningsavtalen. Den skal hindre at nye land skaffer seg atomvåpen. Det er bred politisk enighet om den avtalen. Men det er stor politisk uenighet om Norge bør undertegne Traktaten om forbud mot atomvåpen, den såkalte Forbudstraktaten. De som undertegner traktaten, forplikter seg til ikke å bruke atomvåpen og til ikke å la andre bruke atomvåpen på sine vegne. Mange mener at det siste punktet er problematisk for Norge, for som Nato-medlem har Norge vært, og er fremdeles, under den såkalte atomparaplyen til USA. Argumentet mot å undertegne traktaten er hovedsaklig at NATO trenger avskrekkingen som atomvåpen gir, og at traktaten er lite verdt når de som har atomvåpen, ikke slutter seg til den. Ingen Nato-land har undertegnet traktaten. Men det er mange argumenter for å slutte seg til den. Basert på en rapport fra Folkerettsinstituttet, tre kronikker, et åpent brev og innlegg fra The bulletin of Atomic Scientists vil jeg gi en oversikt over disse argumentene. Innlegget avsluttes med min konklusjon, som er at vi bør undertegne traktaten.

Kobling atomkraft og atomvåpen

Dette er femte av seks innlegg i en serie om atomkraft og atomvåpen. Du kan lese det forrige innlegget her og det neste innlegget her. Jeg skrev en tilsvarende serie i 2019. Den nye serien ble initiert av at MDG på sitt landsmøte i mars 2021 vedtok å være positive til atomkraft, som beskrevet i det første innlegget.

Innlegget Atomkraft og spredning av atomvåpen som jeg skrev for drøye to år siden, var om den sterke koblingen mellom atomkraft og spredning av atomvåpen. Det samme gjorde kronikken Satsing på kjernekraft for å redde klimaet gir økt fare for atomkrig i Aftenposten som fysikerne Morten Bremer Mærli og Halvor Klippe skrev et halvt år senere. Innlegget som du leser nå, er om den sterke koblingen mellom atomkraft, forskningsreaktorer og atomvåpen i land som allerede har eller nesten har atomvåpen.

Moderne atomkraftverk

Dette er fjerde av seks innlegg i en serie om atomkraft og atomvåpen. Du kan lese det forrige innlegget her og det neste innlegget her. Jeg skrev en tilsvarende serie i 2019. Den nye serien ble initiert av at MDG på sitt landsmøte i mars 2021 vedtok å være positive til atomkraft, som beskrevet i det første innlegget.

Mange mener at atomkraft møter motstand fordi dagens lettvannsreaktorer har innebygde svakheter. De er veldig kostbare å bygge og å dekommisjonere (demontere etter endt bruk), det tar lang tid å bygge dem, de bruker uranbrenselet lite effektivt, det har vært flere alvorlige ulykker med dem, de genererer mye farlig avfall som vi enda ikke har en endelig løsning for, og de bidrar til spredning av atomvåpen. Disse svakhetene har fått mange til ikke å ville satse på atomkraft. Noen vil satse på andre typer atomkraftverk som de mener at ikke har disse innebygde svakhetene. Disse alternativene blir gjerne omtalt som moderne og avanserte atomkraftverk. Et eksempel er MDG som vil satse på 'Moderne reaktorteknologi', riktignok uten å konkretisere hva 'moderne' er. 

Sammendrag

Nesten alle atomreaktorene som er i drift og under bygging i dag, er lettvannsreaktorer. De bruker vanlig vann som kjølemiddel og moderator. Kjølemiddelet overfører varmen fra atombrenselet til den delen av reaktoren som produserer dampen som driver de strømgenererende turbinene. Moderatoren reduserer hastigheten til nøytronene som frigjøres i fisjonsprosessen slik at de kan generere nye fisjoner. (Fisjon er her spalting av atomkjerne). De alternative reaktortypene bruker andre medier som kjølemiddel og moderator. Noen av dem bruker ikke moderator og de kalles derfor hurtigreaktorer. Det er misvisende å kalle disse alternativene for moderne fordi konseptene som de bygger på, som oftest er mange tiår gamle og har blitt forsket på og prøvd tidligere.

Det hevdes at noen av de alternative reaktortypene kan bruke dagens radioaktive avfall som brensel. Disse kalles formeringsreaktorer. Det krever imidlertid en kostbar og farlig behandling av avfallet først, og bare en liten del av det kan gjenbrukes. 

De alternative reaktortypene har, sammenlignet med lettvannsreaktorene, fordeler på hver sine områder, men de har også sine ulemper på hver sine områder. Totalt sett har ingen av dem fordeler som forsvarer risikoen forbundet med dem.

Norsk atomforskning

Dette er tredje av seks innlegg i en serie om atomkraft og atomvåpen. Du kan lese det forrige innlegget her og det neste innlegget her. Jeg skrev en tilsvarende serie i 2019. Den nye serien ble initiert av at MDG på sitt landsmøte i mars 2021 vedtok å være positive til atomkraft, som beskrevet i det første innlegget.

Miljøpartiet de grønne skriver i sitt partiprogram som ble vedtatt på landsmøtet i mars 2021, at de vil '... opprettholde og videreutvikle Norges miljøer innenfor utdanning og forskning på moderne atomreaktorteknologi.' 

Vårt potensiale av vannkraft, solkraft og vindkraft både på land og offshore gjør det unødvendig å bygge atomreaktorer i Norge. Vannkraft med vann fra magasiner i høyfjellet kan reguleres raskt, og er en ideell balansekraft til den variable sol- og vindkraften. Derfor skjønner jeg ikke hvorfor vi skal prioritere å bruke penger på å forske på atomreaktorteknologi. Dette innlegget oppsummerer problemene som forskningsreaktorene på Kjeller og i Halden gir oss i mange tiår etter at de er stengt. Vi trenger ikke nye problemer på det området ! Det begrunnes i resten av innlegget.

Feilaktige argumenter for å satse på atomkraft

Dette er andre av seks innlegg i en serie om atomkraft og atomvåpen. Du kan lese det forrige innlegget her og det neste innlegget her. Jeg skrev en tilsvarende serie i 2019. Den nye serien ble initiert av at MDG på sitt landsmøte i mars 2021 vedtok å være positive til atomkraft, som beskrevet i det første innlegget.

Å satse på atomkraft blir ofte begrunnet med at FNs klimapanel IPCC anbefaler det, og at atomkraft er en stabil kraftkilde som er nødvendig i fremtidens energimiks dominert av varierende sol- og vindenergi. Begge disse begrunnelsene for atomkraft er gale.

Rapportene fra FNs klimapanel IPCC gir ingen klare anbefalinger om atomkraft. I rapporten om 1,5 graders oppvarming, SR15, referer de i kapittel 2 til 85 utslippscenarier som med rimelig sannsynlighet vil holde global oppvarming under halvannen grad. Atomkraft i 2050 varierer veldig mellom disse scenariene. Medianen målt i kilowattimer øker, men den minker målt i prosent av total elektrisitetsproduksjon. Medianen er 8,87 prosent, og scenariene varierer mellom 1,02 prosent og 39,61 prosent. Rapporten sier at det enda ikke eksisterer storskala anlegg for langtidslagring av radioaktivt avfall, og at de negative effektene av gruvedrift etter uran og etter kull er sammenlignbare. I klimapanelets siste hovedrapport fra arbeidsgruppe 3 står det at en større satsing på atomkraft vil redusere utslippene av karbondioksid, men at det vil øke faren for ulykker, øke problemene med lagring av radioaktivt avfall, og øke faren for spredning av atomvåpen. De skriver at det er stor enighet om disse negative sidene. Det er derfor like galt å hevde at IPCC rapportene anbefaler satsing på atomkraft som å hevde at de ikke gjør det. Ferske rapporter fra andre institusjoner anslår mindre bruk av atomkraft enn SR15 gjør.

MDG, atomkraft og atomvåpen

Dette er første av seks innlegg i en ny serie om atomkraft og atomvåpen. De seks innleggene er samlet i denne pdf-filen.

I februar 2019 skrev jeg et notat om atomkraft som jeg publiserte i seks innlegg på bloggen min. Hovedpunktene var at atomkraft er farlig, dyrt og dårlig for klimaet. Vi bør derfor ikke satse på ny atomkraft. Grønne partier har jevnt over kommet til samme konklusjon og har derfor vært negative til å satse på atomkraft. Derfor ble jeg overrasket da Miljøpartiet de grønne (MDG) på sitt landsmøte i slutten av mars 2021 vedtok at de på globalt nivå er positive til atomkraft og at de på nasjonalt nivå mener at Norge bør forske på atomreaktorteknologi. Det sto ikke noe om atomkraft i forslaget fra programkomiteen; det ble stemt inn under landsmøtet.

Det vedtatte arbeidsprogrammet ligger på MDGs hjemmeside. Punktet om kjernekraft ble endret mellom 23. april og 4. juni 2021.

23. april 2021 sto det:

'Miljøpartiet de grønne mener at moderne kjernekraftteknologi har en viktig rolle i det grønne skiftet, noe som også er slått fast av FN’s Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC). Vind- og solenergi er per definisjon ustabile, og kjernekraft spiller derfor en stor rolle som stabiliserende kraftkilde i fremtidens globale energimiks, i tillegg til å produsere energi til produksjon av nye syntetiske drivstoff for transport til lands, til sjøs og i luften. Moderne reaktorteknologi er like sikker som andre energikilder, produserer svært lite radioaktivt avfall og avgir ikke råstoff som kan brukes til atomvåpenproduksjon. Vi vil derfor opprettholde og videreutvikle Norges miljøer innenfor utdanning og forskning på moderne atomreaktorteknologi.'

4. juni 2021 sto det:

'De Grønne mener at moderne kjernekraftteknologi har en viktig rolle i det grønne skiftet. FN’s Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) slår fast at noe økt bruk av kjernekraft som energikilde på global basis kan bli nødvendig dersom vi skal nå klimamålene i tide. Vi vil derfor opprettholde og videreutvikle Norges miljøer innenfor utdanning og forskning på moderne atomreaktorteknologi.'

Jeg kjenner ikke bakgrunnen for at punktet er endret. Konklusjonen er imidlertid den samme, at atomkraft har en viktig rolle i det grønne skiftet og at Norge bør bidra med forskning innen atomreaktorteknologi. Men mesteparten av begrunnelsen er fjernet, og det lille som er igjen er kraftig moderert. Det naturlige hadde vært å endre konklusjonen når en ser at begrunnelsen ikke er riktig. De har riktignok lagt til en ny begrunnelse om 'å nå klimamålene i tide'. Den er også gal, for erfaringsmessig har ingen energiform vært så tidkrevende å bygge ut som atomkraft. Hvis en i tillegg skal satse på teknologier som ikke benyttes i dagens reaktorer, vil det med stor sannsynlighet ta enda lenger tid.

Solar activity and Global temperature

We know how the number of sunspots has varied since before the industrial revolution. Satellites have measured the total solar irradiance at the top of the atmosphere since the late 1970s. There is a strong positive correlation between the number of sunspots and the solar irradiance. The number of sunspots is therefore a good proxy when estimating the solar irradiance before the satellite era. 

NOAA summarizes the connection between solar irradiance and global temperature on their web site: 'If the Sun were to intensify its energy output then, yes, it would warm our world. Indeed, sunspot data indicate there was a small increase in the amount of incoming sunlight between the late 1800s and the mid-1900s that experts estimate contributed to at most up to 0.1°C of the 1.0°C (1.8°F) of warming observed since the pre-industrial era. However, there has been no significant net change in the Sun’s energy output from the late 1970s to the present, which is when we have observed the most rapid global warming.'

The three figures in this blog post are based on monthly values that are updated up to and including December 2020.

Solar intensity and sunspots

The solar intensity varies by approximately 0.1 per cent over a solar cycle. Both the variations and the average value of the intensity differ a little from one cycle to the next. A solar cycle lasts on average for just over 11 years.

Figure 1 shows the solar irradiance and the number of sunspots since the mid-1880s. It covers a little more than 12 solar cycles.  Appendixes A.1 and A.2 explain from where the Total Solar Radiance and the Sunspot numbers are downloaded.

Figure 1: The blue curve shows how the solar intensity has varied since the mid-1880s. It refers to the blue values on the left y-axis, which is the Total Solar Irradiation in Watts per square meter. The red curve shows the number of sunspots. The curves are based on monthly values that are smoothed by calculating the average over 36 months.

The figure shows the strong positive correlation between sunspot numbers and the solar irradiation. It also shows that the solar irradiance has slightly decrease since about 1960.

Solar Cycle Model failed totally when predicting colder temperatures

To download the blog post as a pdf file, click here.

Abstract

Jan-Erik Solheim, Kjell Stordahl and Ole Humlum (hereafter SSH) published two articles in 2011 and 2012 about the relationship between the mean temperature in a solar cycle and the length of the previous solar cycle [1, 2]. For the northern hemisphere, they found a negative correlation between those two variables. A long solar cycle is followed by one with a low temperature, and a short solar cycle is followed by one with a high temperature. SSH named this the Previous Solar Cycle Length Model. For simplicity, in this note I refer to it as the Solar Cycle Model or just the model. For the same reason, I usually omit the word mean when referring to the mean temperature in a solar cycle.

SSH claim that their model describes a cause-effect relationship, i.e. that it has predictive power. Solar cycle 24 had just started when they wrote their articles. SSH predicted a significant temperature decrease in solar cycle 24. That solar cycle has just ended, and now it is possible to check if their prediction came true. It did not.

The temperatures fitted well with the Solar Cycle Model until the mid-1970s, but not later. The mean temperatures during the last solar cycles have been much higher than predicted by the model.